Rarere enn endringene i seg selv, var debatten i Stortinget på tirsdag. Regjeringspartiene fremmet lovforslaget, men med et nytt forslag om at studentboliger ikke skulle være en del av loven. Opposisjonen, uanfektet av endringene, mente hele forslaget burde forkastes. Jeg har gjort et oppriktig forsøk på å forstå regjeringespartienes argumenter og, i lys av hva de sa i Stortinget, prøvd å kategorisere argumentene deres.
Regjeringen har innført endringen fordi :
- Samskipnaden forvalter penger (offentlige så vel som ”private” – altså studentenes).
- ”Samfunnet” har behov for kontroll på disse pengene.
- Jo, flere som er en del av (samme) avgjørelse, jo bedre er avgjørelsen og (jo bedre forvaltes pengene).
- Noen økonomiske avgjørelser har større konsekvenser enn andre, de krever derfor ”spesiell aktsomhet” (sitat Kristin halvorsen) og bred støtte.
- Siden en ”robust” (les: stort flertall) avgjørelse er bedre enn en avgjørelse av et marginalt flertall, må vi sikre en modell som sikrer ”styring”, men ikke styring for det nevnte marginale flertallet.
- 6) Fordi studentboliger er kjernevirksomhet for studentsamskipnadnene og er særlig viktig for studentene så er den avgjørelsen ikke gjenstand for kravet om 2/3 flertall.
Dette ser ved første øyekast ikke så veldig rart ut, problemet kommer når du begynner å pirke litt i premissene.
La meg først bare si at jeg ikke engang har gått inn på det prinsipielle spørsmålet om studentstyring. Realiteten er at regjeringen ikke ved noen anledning har ment at de er mot prinsippet om studentstyring. De har bare sagt at de opprettholder prinsippet om studentstyring ved å ha flertall i styret. Det de ikke på noe tidspunkt har klart å redegjøre for er hvordan det er mulig å være for prinsipiell styring, men mot praksisen. Men tilbake til argumentene de bruker.
1) Samskipnadene forvalter offentlige midler:
Dette er det første argumentet som ble anført av regjeringen. Og det er riktig. Samskipnadene forvalter helt faktisk offentlige midler. Rett nok er det en ganske liten andel av de midlene som samskipnadene faktisk forvalter, men de er der. Så jeg gir regjeringen ett plusspoeng for å ha sagt noe som er empirisk riktig. Men hvilken relasjon har dette til kravet om styrevedtak? Foreløpig absolutt ingen. Det er nemlig ingen sammenheng mellom å ha tilgang til offentlige midler og å kreve 2/3 flertall i viktige avgjørelser. Det er egentlig ikke et argument en gang, bare en konstatering av fakta. Argumentet avhenger av behovet for kontroll i punkt to.
2) ”Samfunnet” (sitat fra debatten) har behov for kontroll med disse midlene.
Her står og faller argumentet om offentlige midler. Hvis (og jeg skriver hvis) det offentlige har behov for kontroll med disse midlene, så kunne man forsvart en endring som gav mer kontroll. Da er det to spørsmål vi betimelig bør stille oss (og dette burde regjeringen også ha gjort. Spoiler alert: det har de ikke): For det første: hvem i ”samfunnet” har dette behovet? Jeg siterer Tord Lien fra Frp i debatten (leses med brei nordnorsk dialekt): ”Man må jo lete med lys og lykt for å finne en krabat som er villig til å støtte forslaget. Dette er en lov som ingen vil ha, og som ikke har noen positiv påvirkning på noenting.” Ingen, jeg gjentar ingen i ”samfunnet” har gitt uttrykk for at de hadde behov for kontroll med disse pengene. Snarere tvert i mot, 210.000 studenter (jeg legger raust Bis studenter oppå NSOs 200.000), LO med 865.000 medlemmer, Unio med 300.000 medlemmer, opposisjonspartiene og ungdomspartiene for både regjering og opposisjon. Det skal ærlig talt hardt holde å finne en bredere allianse av ”samfunnet” som er så forbilledlig enige om at de ikke har behov for regjeringens forslag.
Så samfunnet hadde visst ikke det store behovet. Men dette kunne jo vært et utslag av Richard Nixons ”silent majority”, det er tross alt bare en million til en og en halv million som er enige her. Da er det neste spørsmålet: hjelper det? Får man mer kontroll over pengene? Det åpenbare svaret er nei. Hele opposisjonen poengterte det NSO har sagt lenge: De ytterst få gangene ting har gått galt i en samskipnad så har det vært med hele styrets støtte. Så det er en endring ingen vil ha eller har bruk for, men som selv om den eksisterte før ikke ville ha hjulpet når noe har gått galt.
Retorisk har da regjeringen trukket seg tilbake til neste skanse. Rett nok har det ikke vært et problem før, men det finnes scenarier det det ville vært viktig. Ja, her kunne det vært riktig. Men la oss ta det på alvor. Argumentet er altså:
3) Jo flere som er en del av (samme) avgjørelse, jo bedre er avgjørelsen (og jo bedre forvaltes pengene)
Det er fristende å sitere Svein Harberg fra Høyre i debatten: ”Kjære statsråd, blir en dårlig avgjørelse bedre av at den blir gjort av flere?”. Spørsmålet er flåsete, men betimelig. For hvilket empirisk grunnlag har man for å påstå at avgjørelsene blir bedre ved 2/3 flertall? (det finnes noe litteratur på at menneskemengder i noen tilfeller er overlegen individet, der det mest brukte eksempelet antagelig er det frie marked, men jeg er usikker på om det er dét Kristin Halvorsen sikter til). Harberg fortsatte: ”Mener Statsråden at vi skal innføre 2/3 flertall i Stortinget for å vedta statsbudsjett?”. Spørsmålet var så absurd at Halvorsen avsto fra å svare i det hele tatt, men det burde hun. Hun var kanskje ikke klar over at det retoriske grepet reducio ad absurdum her var treffende. Hvis det er slik at store økonomiske avgjørelser med offentlige penger bør ha ”robust forankring” så finnes det ingen tydeligere eksempler enn statsbudsjettet. Og her kommer vi til kjernen. For når regjeringen sier at økonomiske avgjørelser må ha bred forankring så er det egentlig strategiske avgjørelser de snakker om. Og det er en gåte for meg at de ikke forstår.
4) Noen økonomiske avgjørelser har større konsekvenser enn andre, de krever derfor ”spesiell aktsomhet”
Hvis vi nå er enige om at det er strategi vi snakker om og ikke ”økonomi” i en abstrakt forståelse, så er det lettere å skjønne hva Kristin Halvorsen egentlig prøver på. Hun mener at strategiske avgjørelser ikke kan bli tatt uten en ”spesiell aktsomhet” (og det er ikke aktsomhet i betydning ”påpasselighet”, det er i betydningen2/3 flertall. Tipper språkrådet ville hatt en høne å plukke med den nytolkningen). Nå er det store spørsmålet hvilken ordinær aktsomhet studentene hittill har brukt, når de vet at deres stemme er avgjørende. Hvis man vet at sin egen stemme er avgjørende, er det ikke logisk at man også bruker den med aktsomhet? Tilbake til metaforen om statsbudsjett. Ville Halvorsen være enig i at grunnen til at vi ikke har 2/3 flertallskrav for å vedta Statsbudsjettet er fordi man mener at flertallet (også et marginalt et) skal kunne bestemme den politiske retningen? Og tilsvarende: er ikke grunnen til at studentene skal kunne ha reellt flertall at de skal ha muligheten til å bestemme en strategisk retning på studentvelferden? Kristin Halvorsen sa: ”Vi får ikke bedre økonomisk styring enn summen av styrets samlede kompetanse”. Tja, nå gjør vi vel ikke det. Men uansett – det bommer fullstendig på den sentrale problemstillingen: økonomi er ikke økonomi, det er politiske valg, og man fratar studentene retten til å gjøre politiske valg i studentsamskipnadenes styrer.
Nå ser vi at hensikten er å frata et ”marginalt mindretall” (Kristin Halvorsens ord) evnen til å ta viktige strategiske avgjørelser. Da kommer den neste logiske konsekvensen:
5) Siden en ”robust” (les: stort flertall) avgjørelse er bedre enn en avgjørelse et marginalt flertall har fått i gjennom, må vi sikre en modell som sikrer ”styring”, men ikke styring for det nevnte marginale flertallet.
Dette er fra Kristin Halvorsens innlegg (med forbehold om at notatene mine ikke holder mål, selv om jeg er sikker på det siste spørsmålet): ”Studentpolitikere gjør stort sett en veldig god jobb, og det er ønskelig med studentflertall og studentstyreleder. Da må vi ha noen bestemmelser som sikrer at avgjørelsene som tas blir robuste. Hvordan kan vi gjøre dette uten å rokke ved modellen?”. Dette er det mest avslørende sitatet jeg har hørt fra statsråden. Det retoriske spørsmålet hun stiller har et annet svar enn det hun tror: Svaret er: ”det skal vi ikke”. Men videre: det er fullstendig i kollisjon med det hun også sa – nemlig at man ikke skal rokke ved modellen. Vi skal fortsatt ha studentstyring. Hvorfor må vi ha mer robuste avgjørelser for å opprettholde dagens ordning i styret? Vi har klart oss fint uten lovkravet ganske lenge. Poenget med ”robuste” avgjørelser skal jeg ikke gjenta, utover at jeg til dags dato ikke har fått en eneste indikasjon på hva ”robust” betyr i denne sammenhengen. For det er tydeligvis ikke et kvalitetsspørsmål, bare et kvantitetsspørsmål. (jeg må innrømme at jeg blir bekymret for stortingsmeldingen om forskning). En avgjørelse er per definisjon mer robust hvis den er gjort av flere. Tror statsråden på det selv?
6) Fordi studentboliger er kjernevirksomhet for studentsamskipnadene og særlig viktig for studenten, så er den avgjørelsen ikke gjenstand for kravet om 2/3 flertall
Så kommer vi da til det intensjonelt gode forslaget som regjeringen fremmet til behandlingen, nemlig at studentboliger skal tas ut av lovforslaget. Jeg koster på meg å tillegge stortingspolitikerne fra regjeringen noen meninger her, de får ta til motmæle hvis de er uenige. Gjennom dette forslaget viser de at NSOs argumentasjon har vært riktig hele veien og at de er prinsipielt enige. Først: de tar ut studentboliger, hovedsakelig fordi dette er det klareste eksempelet på kjernevirksomhet for samskipnadene. Det som var ”mest samskipnadete” (nei, det er ikke et ord…) bør altså være studentstyrt. Det kan bare basere seg på én logikk; at det som er studentvelferd skal styres av studentene. Da skorter det altså bare på konsekvensforståelsen. Hvis det er riktig for studentboliger, hvordan kan det ikke være riktig for studentbarnehager eller studentidretten?
Sannelig om jeg vet, men jeg skal tillate meg å være litt konspiratorisk. Jeg gjør dette mot bedre vitende, for jeg tror oppriktig at regjeringspartiene har gode intensjoner. Men hva er konsekvensene av å ta ut studentboligene? Siden ”store låneopptak” er omfattet av 2/3 flertallskravet, men styret skal selv bestemme med simpelt flertall hva det innebærer, vil studentene kunne bestemme hva dette betyr. For å kunne bestemme over studentboligene vil studentene måtte sette beløpet som anses som ”stort låneopptak” så høyt at man kan investere i boliger uten 2/3 flertall. Dette beløpet vil antagelig være så høyt i de aller fleste samskipnader at for eksempel riksrevisjonen og Finansdepartementet (som, la oss være ærlig, er ”hjernene” (i bevisst anførselstegn) bak forslaget) vil reagere på det. Og vips har man fått sin selvoppfyllende profeti om studentenes manglende evne til god styring. Alternativet for studentene er å ikke gjøre studentboligstyringen reell ved å sette en langt lavere grense for låneopptak. Vips så hadde man ikke styring. Dillemmaet ligger hos studentene, som enten kan håpe på at de ikke blir uglesett, eller kan gi opp studentstyringen. Jeg håper de går for det første, jeg regner med at de – forsvarlige forvaltere som de alltid har vært – går for det andre.
En kort oppsummering av et langt innlegg:
Regjeringen har spektakulært svake argumenter for endringene. De har ingenting å vinne, men studentene å tape. Hvert argument for endringen baserer seg på et første premiss som er feil, nemlig at endringer var nødvendig, etterspurt og bidrar positivt. De har enda til gode å overbevise en eneste en om hvorfor dette burde gjøres, og etter debatten i Stortinget å dømme har de ikke overbevist seg selv heller.
Men vedtak ble det.
Siste ord får komme fra Trine Skei Grande i hennes innledning til debatten i Stortinget:
”Et helt ufattelig forslag”.
